Hvem har ansvaret for å hindre rekruttering av nordmenn til væpnede organisasjoner?

Nylig kunne vi lese om hvordan norske Karl Håkon Gulbrandsen meldte seg inn i ulike væpnede grupper i utlandet. Molde-mannen er ikke alene. I 2015 meldte PST at de visste om 80 personer fra Norge som hadde reist til utlandet for å kjempe som fremmedkrigere for ulike væpnede og terrorstemplede organisasjoner, som IS og PYD. Det er nesten hovedsaklig menn som reiser, men også kvinner fra Norge har reist utenlands for å melde seg inn i en væpnet organisasjon. PST oppgir at 30 menn og 10 kvinner er savnet i Syria, og frykter at disse skal komme seg ubemerket tilbake.

Hvorfor drar enkelte nordmenn for å støtte terrorstemplede organisasjoner?

Et fellestrekk ved fremmedkrigere er at det som oftest ikke ser på organisasjonen de kjemper for som en terrororganisasjon, uavhengig av om den heter IS, PKK eller noe annet. Tvert i mot rettferdiggjøres voldsbruken med at de må stå i mot urettferdighet og brutalitet, eller at nettopp deres egen væpnede organisasjon aksjonerer for rettferdighet og/eller et bedre styre. Gulbrandsen forteller eksempelvis i en video at han blant annet kom «for å kjempe mot brutalitet» og «for frigjøring av undertrykte grupper». Det kan se ut til at frustrasjonen og følelsen av at noe oppleves feil eller urettferdig, uavhengig av hvor godt det stemmer med virkeligheten, forsvarligjør ideen om å ty til våpen hos den det gjelder. Mange av de som reiser sliter kanskje med andre livskriser, depresjoner og/eller sosiale problemer i tillegg, noe som lett kan påvirke tankeprosessen og valgene som tas på en ugunstig måte. Derfra er det ikke vanskelig å tenke seg til at man lett kan komme i kontakt med personer og grupperinger som vil utnytte den sårbare situasjonen, enten det være seg på diverse nettsider eller i de lukkede hjem. Da har man dessverre allerede blitt fanget opp av de ulike, radikale kreftene. Forebygging bør derfor starte på et mye tidligere tidspunkt, og der har flere i samfunnet et viktig ansvar.

Medias rolle?

Media har både en veldig viktig rolle og en veldig stor påvirkningskraft som informasjonskilde. Alt fra valg av overskrift til vinkling på saker og bruken av enkelte betegnelser kan påvirke hvordan vi oppfatter det som blir gjort og sagt. Dette ilegger for eksempel media et ekstra ansvar når det gjelder å skille mellom en terrororganisasjon og en bestemt gruppe mennesker. Eksempelvis bør ikke muslimer «ilegges skyld» for eller assosiert med det IS gjør, og kurdere bør for eksempel ikke lastes for eller assosieres med det PKK er og gjør. Å gi et misvisende inntrykk av at en terrororganisasjon representerer en (sub-)populasjon vil kun tjene formålet til den aktuelle organisasjonen som ønsker å rekruttere flere til sin side, all den tid da disse gjerne vil fremstå som representanter for den gruppen det gjelder.

Noen ganger kan vinklingen av en sak være med på å gi et nærmest heroisk bilde av fremmedkrigere. Dette kan dessverre gjøre det lettere å rekruttere mennesker til væpnede grupperinger, og det er ikke urimelig å tenke seg at ungdommer og personer som er i en eller annen form for livskrise vil være lettere tilbøyelig til å la seg påvirke og dermed bli et offer for ekstremister.

Større ansvar for organisasjonene i Norge?

Det er ikke noe direkte galt i å fremme sitt politiske eller religiøse syn eller gjøre noe som den enkelte finner meningsfullt, men kun i den grad det blir gjennomført på ikke-voldelig vis og innenfor lovens grenser. Det er selvsagt ikke rimelig å påstå eller antyde at organisasjonene i Norge bidrar til radikalisering eller til rekruttering av fremmedkrigere. Dette gjelder også for innvandrerorganisasjoner og religiøse menigheter, som vi ofte kan lese mye spekulasjoner om i media. Mange av organisasjonene samarbeider tvert i mot med ulike norske myndigheter og arbeider for å forebygge ekstremisme og radikalisering. Det levner likevel ingen tvil om at innsatsen og standpunktet kunne ha vært større og tydeligere hos enkelte av disse.

«– Det blir veldig enkelt å si at han ble radikalisert. Men jeg mener at han så brutaliteten mot kurdere med egne øyne og derfra bestemte han seg for å gjøre noe med det. Om det er et riktig valg, er det kun han selv som avgjør.» UngKurd-leder Andam Aziz om Karl Håkon Gulbrandsen i en reportasje til VG.

I saken om Gulbrandsen dukker det for eksempel opp flere spørsmål til hva UngKurd-lederens syn er på nordmenn som reiser til utlandet for å krige. Andam Aziz, co-lederen for den omdiskuterte organisasjonen UngKurd Norge, oppgir å ha møtt Gulbrandsen flere ganger og beskriver Molde-mannen som en «gjennomtenkt mann, som ville gjøre noe som gir livet en mening». Foruten dette er det blant annet uvisst om UngKurd-lederen har sagt eller gjort noe for å hindre Gulbrandsen i å bli fremmedkriger, men det er urovekkende dersom enkelte organisasjoner i Norge, som kanskje får økonomisk støtte fra det offentlige Norge i tillegg, ikke greier å se det problematiske i at personer fra Norge drar til utlandet for å drepe for terrorstemplede organisasjoner. Ekstremisme kan ikke bagatelliseres, om det så er venstre- eller høyreekstremisme, ytterliggående pro- eller anti-religiøse bevegelser, og uavhengig av om den har sekterisk, etnisk eller politisk rot.

Hva slags tiltak bør myndighetene innføre for å hindre flere i å bli fremmedkrigere?

Norge har heldigvis ikke mange fremmedkrigere eller ekstremister. Antallet radikaliserte personer betegnes av Regjeringen for å ikke være svært høyt i Norge i dag. Dette inkluderer også grupperinger og personer fra ytre høyre som deler tankegodset til Anders Behring Breivik, og som sannsynligvis utgjør en større trussel enn andre ekstremister vi hører mye mer om på nyhetene. En fremmedkriger er likevel en for mange. Innenfor rimelighetens grenser bør derfor alle nødvendige politiske instrumenter på banen for å forebygge radikalisering. Her vil det være viktig med dialog og samarbeid med aktuelle organisasjoner både innenfor og utenfor Norges grenser. En ide kan være å implementere EUs eller NATOs liste over terrororganisasjoner i Norge slik Norge gjorde tidligere, samt øke samarbeidet med Norges allierte og organisasjoner som EU og Interpol.

Hjemme bør man kanskje vurdere å fjerne eller redusere tilskudd/statstøtte til organisasjoner som ikke tar ekstemisme på alvor, eller som uttrykker støtte til terrorstemplede organisasjoner og handlinger. Samtidig er det viktig å gi nok ressurser til de organisasjonene som faktisk legger en betydelig innsats for å hindre spesielt barn og unge i å havne i ekstremistiske miljøer eller andre, mindre heldige miljøer med eksempelvis mye rusproblematikk og/eller alvorlige lovbrudd.

Konsekvenser for fremmedkrigeren?

Det var ikke lenge siden vi kunne lese om fremmedkrigere som mottok penger fra NAV mens de kjempet med våpen for organisasjoner som de fleste i Norge vanskelig kan sympatisere med. Foruten å kutte utbetalinger fra NAV kan det også være aktuelt å innføre utreiseforbud i en bestemt tid, midlertidig tap av statsborgerskapsrettigheter og andre tiltak for å forebygge rekruttering og radikalisme. I Danmark blir eksempelvis passet til fremmedkrigere inndrat. Bare i det kompliserte bildet av Irak og Syria finner vi flere ulike militante grupper som kjemper for sine interesser, og som veksler på å kjempe mot hverandre og mot ulike stater fra nært og fjernt. IS, Hashd al-Shabii, PYD, PKK og Tahrir al-Sham er blant de mest kjente, og vi har ingen garanti for at vi i fremtiden ikke vil høre om nordmenn som kjemper for andre organisasjoner også. Selv om politiet har mange viktige oppgaver å ta seg av, bør likevel avsløring og forebygging av pengestrøm og rekruttering til terrororganisasjoner og radikale krefter være et av de viktigste satsingsområdene for politiet. 

Alle har et ansvar

Selv om det er en klisjé å si det, må det likevel understrekes at vi alle har et ansvar for å forebygge radikalisering og for å hindre at væpnede, ytterliggående grupperinger får et godt feste i samfunnet vårt. Ord vi bruker eller lar være å bruke, våre holdninger og handlinger, både i hverdagen og i møte med viktige spørsmål, kan ha større innvirkning på aksept eller grobunn for ekstremisme enn det vi kanskje tenker over. Refleksjoner etterfulgt av forandringer og forbedringer bør derfor starte hos oss; hos meg og deg. Og det må begynne nå.

Nordmann terror
Skjermdump om sakne fra VG

Dette debattinnlegget er skrevet av: Hakan A.D.

Har du noe på hjertet? Denne siden er forbeholdt personlige innlegg og kommentarer. Send en e-post til tyrkiastidende@gmail.com med teksten du ønsker å få publisert.